Vi nordmenn er oppvokst i en kultur hvor janteloven står sterkt. Å fortelle at man faktisk er flink til noe, gjorde noe bra, eller enda verre – at man er bra er noe man visstnok ikke skal gjøre. Dette leder noe jeg anser som en av våre store, mentale, folkesykdommer.

Det nærmer seg et tiår nå, hvor jeg har jobbet med mennesker som har ønsket å forbedre sine liv. Og selv om deres motivasjon for endring er ulik, er det mange av de samme hindringene som går igjen. En av disse hindringene, er motvilligheten til å ta æren for deres egen suksess.

Jeg vil gå så langt som å påstå at rundt 75% av alle menneskene jeg jobber med lider av dette. Det er ikke måte på hvor ofte jeg opplever at en av mine klienter kommer tilbake til meg etter de har oppnådd noe stort med en unnskyldning for hvorfor de klarte det.

De forklarer at de var heldig med tidspunktet de handlet på. Eller at det var noen andre sin fortjeneste at det de prøvde på fungerte. Eller at de aldri ville klart det om ikke Jupiter sto i linje med Venus.

Ok, den siste der har jeg ikke hørt, men jeg hadde ikke blitt overrasket..

Problemet kommer fra en av to grunner:

• Et feilslått ønske om å oppfattes som ydmyk fremfor arrogant.
• En genuin misforståelse om hvordan verden og våre prestasjoner fungerer

Ydmyk eller arrogant?

«Men,» sa en av mine kunder en gang, «dersom jeg driver og tar æren for alt jeg er god på så blir jeg jo så arrogant!»
«Er du arrogant?» Spurte jeg.
«Nei.»
«Er du flink til det du gjør?»
«…. Ja.»
«Men så bra da, der var det problemet løst.»

Det er vel og bra at folk ikke ønsker å oppfattes som arrogante eller selvgode. Men det er et stort sprang mellom å være selvsikker og trygg på egne oppnåelser, og å være arrogant. Og innerst inne vet selv de som nøler aller mest med å ta æren for det de får til hva forskjellen er.

Den eneste måten du vil oppfattes som arrogant i stedet for selvsikker på, er dersom du oppfører deg som om du er bedre enn andre. Den arrogante skryter og overdriver, den selvsikre konstaterer fakta. Den arrogante legger ut om sin utmerkethet også i upassende anledninger, den selvsikre svarer ærlig om sine prestasjoner når han blir invitert til å gjøre det.

Uansett hvilke faktorer som hjalp deg – var det deg de hjalp.

Misforståelsen som mange lider under her, er at dersom det var noen ytre faktorer som hjalp dem, så var det helt tilfeldig at det var de som lyktes.

Enten det er andre mennesker, tilfeldige hendelser, ren flaks eller naturkrefter som var i sving og hjalp deg i mål med det du forsøkte på, så var det du som lyktes. Hadde ikke du vært deg og gjort det som virket fornuftig for deg å gjøre for å lykkes, så var det ingen ytre faktorer i verden som kunne presset suksessen din på deg.

Spør enhver person som er vellykket på et hvilket som helst felt, og de vil fortelle deg at de gangene de hadde flaks – så var det fordi de var forberedt. Når du legger inn mye arbeid på noe, så vil du alltid lykkes de gangene ytre faktorer ligger til rette for det, mens de som er mindre godt forberedt ikke vil lykkes.

Og dersom du forsøker noe for første gang og lykkes, så lyktes du på bakgrunn av den du allerede er og det du allerede kan.

Hvorfor er dette viktig?

Med mindre du er villig til å ta både æren og ansvaret for din egen suksess, vil du aldri bygge den nødvendige selvtilliten du har for å mestre ditt eget liv. De som bøyer seg for dypt i ydmykheten vil aldri ha tryggheten i seg selv til å satse på større og bedre ting enn de allerede har.

Når du begynner å se på dine vellykkede forsøk til forbedring gjennom et filter som leter etter hva du gjorde riktig, i stedet for hvilke ytre faktorer som hjalp deg, vil du bygge en sunn selvtillit på null tid. Men dersom du fortsetter å gi æren for dine suksesser til noe utenfor deg selv, så vil du hele tiden fortelle din egen underbevissthet at du ikke er god nok til å lykkes uten at noe annet skaper din suksess.

Vet du om noen områder i ditt liv hvor du har en lei vane for å unnskylde din suksess? Hva skal du gjøre for å endre på den vanen?