Husker du hvor du var når flyene krasjet inn i World Trade Center? Eller når du først hørte om angrepet på regjeringskvartalet og Utøya?

Hva med noe hyggeligere? Som barndomsminnet ditt fra når du fikk den julegaven du virkelig hadde ønsket deg? Eller den gangen du lo så du skrek fordi pappa ikledd julenissedrakt snublet inn i juletreet?

Hvilke minner har du som bare har brent seg inn i hjernebarken din? Hvor du husker nesten hver eneste lille detalj, og kan se for deg hendelsen som om det var en film du spilte av innenfor øyelokkene?

Uansett hva det er, så har jeg en dårlig nyhet til deg: Det er svært lite sannsynlig at det du egentlig husker det slik det skjedde.

Vitenskapen.

Forskeren Ulric Neisser har studert minner i over 30 år, og har tatt en ekstra nøye titt på disse sterke minnene som i psykologien kalles «flashbulbminner».

Flashbulbminner skapes når du opplever noe under et sterkt emosjonelt øyeblikk. Våre følelser prosesseres nemlig av en del av hjernen vår som heter amygdala, som ligger rett ved siden av hippocampus – som er ansvarlig for våre langtidsminner. Dette gjør at minner som er emosjonelt ladet, ofte oppleves som sterkere og tydeligere.

Men selv om de oppleves som tydeligere, betyr det ikke at de er det.

Når romfergen Challenger eksploderte etter take-off i 1986, en dramatisk dag for amerikanere flest, gjorde Ulric Neisser et forsøk med sine studenter. Dagen etter ulykken ba han dem skrive ned så mange detaljer fra dagen før som de kunne huske. Hva hadde de på seg? Hva gjorde de? Hvor var de? Hva så de på TVen? Og så videre. Tre år senere fikk han disse studentene til å svare på de samme spørsmålene. Og det viste seg at selv blant de som mente de husket opplevelsen aller best, var resultatene dårlige.

Over 90% av rapportene studentene hadde endret seg betraktelig. Halvparten av rapportene var ulike på så mye som to tredjedeler av informasjonen de ga. Noen av studentene selv mente at de ikke kjente igjen sin første rapport i det hele tatt.

Psykologer refererer ofte til noe kalt «Ebbinghaus’ glemselskurve» når de snakker om hvordan kvaliteten på minnene våre blir dårligere og dårligere over tid. Og denne kurven er akkurat like bratt når vi snakker om våre sterke minner som om våre svakere.

Det er mye forskning som viser at våre minner er veldig upålitelige. Selv om vitnesbyrd i rettsaker ofte vektlegges like høyt som fysiske beviser, er det nok av eksempler på at hva noen husker er utrolig lett å påvirke. Og når vi deler minner med noen, vil vi også ofte påvirke minnene til hverandre hver gang vi snakker om dem, til det vi begge husker ikke lenger matcher virkeligheten.

Så kanskje er det slik at når din onkel skryter over fisken han nesten fikk som var SÅÅÅ stor, så er det fordi det faktisk er slik han husker det. Om den var det i virkeligheten eller ikke, vel, det får vi nok aldri vite.

Hvorfor er dette viktig?

Det er kanskje ikke mange områder av livet vårt hvor dette har veldig praktisk betydning. For i det store bildet betyr det egentlig ingenting om alle detaljene fra historiene dine er riktige. Eller om alt du påstår faktisk er sant i det hele tatt (med mindre du er vitne i en rettsak, vel og merke).

Men det er likevel lurt å være litt bevisst på at våre minner ikke alltid stemmer overens med virkeligheten. For hvor mange ganger har vi ikke endt opp i diskusjoner eller krangler med noen som husket en opplevelse annerledes enn oss? Hvor ofte har vi ikke vært frustrert fordi noen andre «lyver» om noe som har skjedd? Eller at noen tror vi lyver om noe som vi jo vet er sant?

Når vi er klare over at minnene våre spiller både oss og menneskene rundt oss et puss titt og ofte, så er det kanskje litt lettere å være mer tilgivende? Det blir lettere å unngå unødvendige uenigheter, og heller bare godta at vi kanskje begge husker situasjonen litt feil.

Jo lengre det er siden hendelsen skjedde, jo mer må vi være villig til å se på det som en god historie – og ikke nødvendigvis fakta.

Hva er noen av dine sterkeste minner? Og hvor sikker er du på at du husker alt riktig?