“Be who you are and say what you feel, because those who mind don’t matter,
and those who matter, don’t mind.” – Dr. Seuss

Vi lever i et samfunn hvor status og hva “andre” synes om oss nesten er lettere å måle enn noensinne. Vi jakter på likes, retweets, kommentarer og annen anerkjennelse hele dagen gjennom. Vi diskuterer andre og hva vi synes om dem. Vi analyserer enhver samtale og person vi møter, i håp om å finne ut hva de egentlig synes om oss.

Vi bygger et fengsel rundt oss selv. Hvor veggene er begrensningene vi legger på hva vi kan vise og være, for å ikke tråkke utenfor det vi tror er grensene for andres anerkjennelse.

Men hvorfor er vi så opptatte av hva andre synes om oss?

Det finnes mange forklaringer på dette. Evolusjonsteoretikerne mener det er medfødt. At det kommer av at vi i mesteparten av vår eksistens som rase har levd i små, nomadiske grupper. Der var akseptanse fra våre stammemedlemmer avgjørende for vår overlevelse. Nevropsykologer peker til belønningssenteret i hjernen vår som aktiveres hver gang vi opplever anerkjennelse – enten det er i form av en like på facebook eller hyggelige ord fra andre. Behavoristiske psykologer mener ofte at det er noe vi blir opplært til. Et resultat av måten foreldre, skole og andre autoriteter trener oss til å se til andre mennesker når vi gjør noe galt. “Se, lille Line, mannen blir sur når du bråker så fælt.”

I min erfaring har det veldig lite å si hvor dette behovet for anerkjennelse kommer fra. Det eneste som er viktig er hva vi gjør med det.

Hvorfor bryte fri fra behovet fra anerkjennelse.

Lao Tzu, en legendarisk kinesisk tenker, sa allerede for rundt 2500 år siden at: “Dersom du bryr deg om hva andre tenker om deg, så vil du alltid være deres fange.”

Og logikken hans er upåklagelig. Dersom vi ønsker at andres tanker skal være positive, vil vi kun oppføre oss slik som vi tror andre ønsker at vi skal oppføre oss. Andres grenser og våre egne antakelser blir altså gitteret i vårt selvbygde fengsel. Dette er i stor grad roten av problemet for de som ikke tør å være seg selv.

I psykologien ser vi, for eksempel, at depresjons- og selvmordsratioen er skyhøy blant mennesker som ikke tør å være åpen om hvem de er. Dette er kanskje enklest å kartlegge hos de som har ikke-heterofile legninger, eller på annen måte skiller seg ut fra det som anses som “normalt” av den trangsynte massen. Men det er ikke bare disse som sliter. Sannsynligheten for at noen utvikler slike problemer gjennom livet øker jo mer de føler at de må skjule sitt ekte selv, uansett hva det er de skjuler.

Og det er ikke bare mental helse som påvirkes av dette. Også vårt nivå av fornøydhet, vårt potensiale for hva vi kan oppnå, og våre forhold til menneskene i våre liv farges av vårt behov for anerkjennelse. Dersom vi ikke tør å vise hvem vi er, si hva vi ønsker, eller gjøre det vi selv vet er riktig for oss, vil vi skape et liv for oss selv som vi ikke passer inn i.

Dessverre er det millioner av mennesker kloden rundt som lever et liv som er noe helt annet enn hva det burde være. Og jeg snakker ikke om de som drømmer om å være popstjerne, milliardær eller Brad Pitt. Jeg snakker om de som ønsker seg en hverdag som de er redde for at andre ikke kommer til å like.

Jeg snakker om Per, som jobber en jobb han hater, men som ikke tør å si opp og skaffe seg jobben han ønsker seg – bare fordi den betaler mindre og det ikke ville vært “ansvarlig”. Jeg snakker om Maren, som bærer en ring på fingeren, plassert der av en partner hun ikke lenger elsker, men som er redd for hva andre kommer til å synes om hun dersom hun forlater han. Jeg snakker om Tore, som hater å drikke seg full med sine kompiser hver helg, men som er redd for reaksjonene han vil få om han blir avholdsmann og bruker tiden sin på kunst i stedet. Eller Kristine som drømmer om å avslutte studiene sine fordi de ikke er riktige for henne, men som har bestemt seg for å “holde ut” i to år til, slik at hun får den graden som hun aldri kommer til å bruke til noe.

Jeg kunne skrevet en hel bok om eksempler på dette som jeg har støtt på gjennom livet. Men jeg antar at du er med på notene. Kanskje har du selv noe du ikke har turt å gjøre eller gi slipp på, fordi du frykter andres reaksjoner?

Hvordan bryte ut av behovet for anerkjennelse.

Per, Maren, Tore og Kristine. Alt de trengte var motet til å være ærlig. Til å være ærlig med både seg selv og menneskene i sitt liv. Til å innse at de som ikke godtok dem for den de var, for det de følte, og for det de visste var riktig for dem – heller ikke var mennesker som hørte hjemme i livet deres.

For sannheten er enkel: Mennesker som ikke respekterer deg for deg fortjener heller ikke noen innflytelse over hvordan du lever livet ditt. Og de som respekterer deg for deg, vil aldri forsøke å bruke sin innflytelse for å få deg til å være noe som ikke er ekte.

Og dette gjelder uansett hvem disse menneskene er. Det kan ikke ha noe å si om de er venner eller familie du har hatt hele ditt liv, eller om de er en fremmed på gaten. Du er ikke pliktig til å leve livet ditt slik noen andre mener du burde leve det – uansett hvem de andre er.

Likevel er det akkurat det mange gjør. De lar spesielt sine nærmeste – som foreldre, søsken og nære venner – bestemme. De forklarer det med ord som trofasthet, lojalitet, kjærlighet. Men ingen av disse begrepene er relevante når vi snakker om noen som ikke gir det samme tilbake.

Noen som ikke støtter deg for den du er viser deg hverken trofasthet, lojalitet eller kjærlighet. Selv ikke de som selv er overbevist om at det er nettopp på grunn av deres kjærlighet at de forsøker å holde deg tilbake.

For det er der problemet ligger, mer ofte enn ikke.

Menneskene rundt oss vil i de fleste tilfeller oppriktig mene at deres fordømmelse av det de ikke liker, kommer av at de bare vil det som er best for deg. Men ingen andre enn du kan bestemme hvordan du skal leve ditt liv. Det er ikke bare ditt ansvar, men det er din rett som et fritt menneske.

Så når noen forsøker å trekke tilbake sin anerkjennelse, må du forklare dette til dem. Du må la dem vite at du skjønner at de gjør det ut fra kjærlighet. Men at de må forstå at dette er ditt valg, og det som er riktig for deg – og om de har kjærlighet for deg må de respektere det.

Du må fortelle dem at dersom de ikke respekterer deg for den du er, så kan ikke du respektere deres fordommer mot deg.

Og du må være ærlig. Du må tørre å si det du mener og føler. Du må ta valgene, også de vanskelige, som på sikt vil hjelpe deg skape det livet du vil ha. Du må være åpen for å miste andre anerkjennelse. For når du er det, så skjer det noe fantastisk.

De som ikke respekterer deg for deg, de som tidligere holdt deg tilbake, de begynner å forsvinne. Litt etter litt vil livet ditt tømmes for de som ikke passer inn i det. Og når du viser verden hvem du er, så vil det også begynne å dukke opp mennesker som virkelig liker deg. Mennesker som vil støtte deg. Hjelpe deg. Som vil være der i det nye livet du skaper for deg selv, hvor den eneste du trenger anerkjennelse fra er deg selv.

Nå, les sitatet øverst i denne artikkelen en gang til, og se om meningen bak det er tydeligere.

Og om du vil virkelig frigjøre deg fra ditt behov for anerkjennelse og validering, så er det et av temaene mitt nye nettkurs «The Secrets of Confident Communication» handler om. Klikk her for å få hele kurset for cirka samme prisen som en kinotur!