Hvordan gjøre det umulige.

I 1952 skulle Roger Bannister gjøre det umulige.

Roger Bannister kom fra en helt gjennomsnittlig engelsk middelklassefamilie i London. Drømmen hans var å studere medisin, men han visste at foreldrene hans ikke hadde råd til å sende han til universitetet, så han tok saken i egne hender.

Etter å ha oppdaget et talent for løping i ung alder begynte han å trene. Han hadde bestemt seg for å vinne et idrettsstipend som ville la han gjennomføre drømmen sin, og som sagt så gjort – noen år senere begynte Bannister på legestudiene sine på universitetet i Oxford.

Det var også her i Oxford at han skulle gjøre det umulige noen år senere.

Etter en skuffende deltakelse i OL i 1952 satte nemlig den unge legestudenten seg et nytt mål. Han skulle løpe den tradisjonelle distansen én engelsk mil på under 4 minutter.

Dette hadde aldri vært gjort før. Siden 1945 hadde rekorden stått på 4:01, og leger, fysiologer, trenere og andre såkalte eksperter mente at det rett og slett var umulig å løpe distansen på under 4 minutter. De mente at kroppen rett og slett ville kollapse og ikke være i stand til å håndtere belastningen.

Bannister lo av de såkalte ekspertene og antok at de fremdeles bodde hjemme hos mamma (velger vi å tro..). Å gjøre det umulige mulig var, i hans erfaring, bare et spørsmål om dedikasjon.

De neste to årene jobbet Bannister mot dette målet. Ikke bare trente han hardt, men han brukte sin kunnskap om fysiologi og anatomi til sin fordel. Han utdannet seg selv, han testet seg selv, og han fant nye måter å trene på.

Alt måtte klaffe, ble det sagt. Dersom noen skulle ha noen som helst sjanse til å slå denne rekorden måtte det skje på en vindstille dag, med rundt 20 grader celsius, på en hard bane, med et enormt publikum som støttet deg.

 

6. mai, 1954 var ikke i nærheten.

Det regnet. Banen var våt og myk, og vinden blåste sterkt. Det var som om værgudene hadde slått seg på lag med de såkalte ekspertene for å hindre den sta briten. Bannister selv begynte dagen sin på sykehuset hvor han fremdeles jobbet mot sin legekarriere. På ettermiddagen var det et løp – og Bannister bestemte seg for å løpe.

Ved siden av Bannister stilte fem andre løpere til start. En av dem tok ledelsen og fungerte som Bannisters hare den første halve milen, så ble Bannister passert av en annen løper. Den siste langstrekningen kom og Bannister visste at om han skulle gjøre det umulige – så var det nå eller aldri.

Bannister
Roger Bannister krysser mållinjen og setter ny verdensrekord.

Han langet ut og fløy forbi løperen foran som hadde yppet seg. Verden sto stille. Værgudene gråt og ekspertene skalv. Målstreken ble krysset, og annonseringen kom:

“Ladies and gentlemen, here is the result of event nine, the one mile: first, number forty-one, R. G. Bannister, Amateur Athletic Association and formerly of Exeter and Merton Colleges, Oxford. With a time which is a new meeting and track record, and which—subject to ratification—will be a new English Native, British National, All-Comers, European, British Empire, and World Record. The time was three…”

Resten ble druknet ut av brølet fra publikum.

Bannister hadde gjort det. På tiden 3:59,4 hadde han knust ekspertenes dom og ledet inn en ny æra innenfor løping.

 

Så var det resten av verdens tur å gjøre det umulige.

Så skulle man tro da, at denne hardhausen var i en klasse for seg. Men slik var det ikke.

Allerede seks uker senere kom nestemann, australieren John Landy, inn under 4 minutter. Deretter tok det nesten ett år, så kom tre løpere inn under 4 minutter i samme løp. Året etter fulgte fem til. Året etter det igjen fulgte syv.

I dag er rekorden 3:43,13.

Så hva var det som gjorde Bannister til den første i verden til å slå denne rekorden, og lede an for resten av løperne?

Hard trening, god forståelse og grundig arbeid innen både fysiske prestasjoner og intellektuell forståelse – selvsagt. En innbitt vinnervilje og mot til å ignorere de negative, såkalte, ekspertene også. Men var det noe mer?

Det var minst én ting til som foregikk i Bannisters hjerne den dagen, som ikke skjedde i noen andres før han.

Reticular Activating System.

rasVi har alle et system i vår hjerne som kalles Reticular Activating System (RAS). Dette systemet hjelper hjernen vår med å avgjøre hvilken informasjon den skal fokusere på og hvilken informasjon den skal ignorere og slette. Når vi tror på noe sterkt nok vil RAS alltid lete etter den informasjonen som hjelper oss bekrefte det vi tror, og se bort fra informasjonen som avkrefter dette.

Det var ingen tvil i Roger Bannisters hjerne om at han kunne – at han skulle løpe den engelske milen under 4 minutter. Og dette hjalp han på en rekke måter:

Han skjønte at siden det ikke var umulig, slik ekspertene sa, så måtte det bety at folk enten trente eller løp feil siden ingen hadde klart å slå tiden enda.

Hver gang han støtte på informasjon eller opplevelser som fortalte han at det ikke gikk, så tok han det som veiledning som hjalp han til å finne den rette veien i stedet for et bevis på at det var umulig.

Hver gang han støtte på informasjon eller opplevelser som støttet det han trodde, så tok han det med i sin planlegging, forståelse og trening.

Den absolutte troen på at dette skulle gå gjorde at han ikke ga opp. Han jobbet hardt og var villig til å prioritere målet sitt så høyt som han måtte for å lykkes.

Etter at Bannister hadde brutt 4 minuttersgrensa var dette ikke lenger en umulighet i hodet til hans konkurrenter heller. Deres RAS begynte nå å filtrere inn muligheten for å klare det fremfor bekreftelser på at det ikke ville gå. Og en etter en beviste også de at tvilerne hadde tatt feil.

 

Hva betyr dette for oss?

Så hva kan vi, du og jeg som vel kanskje ikke har et mål om å løpe den engelske mil på under 4 minutter, lære av denne historien?

For meg er kanskje den viktigste lærdommen nettopp den sikkerheten som Bannister utviste i denne bragden. Han beviste hvor viktig det er å vite at du skal lykkes med målet du har satt deg.

Vi nordmenn er spesielt flinke til å høre på janteloven, skeptikerne, eller de som forsøker å holde oss tilbake. Kanskje er det på tide at du slutter å prøve, slutter høre på hva andre sier, og heller selv bestemmer deg for hva som er mulig for deg?

Hvor kunne du trenge å være mer sikker i ditt liv?

Hva ville du tjent mest på å vite at kom til å gå?

Torkel
Torkel Guttormsen er lektor i psykologi, med en mastergrad i pedagogikk. Han har jobbet som coach og foredragsholder siden 2009, skrevet hundrevis av artikler for nettsteder, aviser og magasiner, og publisert flere bøker. Torkel bor for tiden i Las Vegas, og savner freia melkesjokolade med smørbukk.
http://www.genuine-connections.com

Legg igjen en kommentar

Top